Mandag 1. juni hadde lokalavisa for fjellregionen, Arbeidets Rett et innlegg hvor Marit Ose ikke fikk flertall i kommunestyret på Røros for å avslå søknaden om uteserveringpå fortauet ved Vertshuset i gata på Røros. Jeg må si meg enig med Ose's forslag, og hele saken satte meg rett tilbake til arbeidet med masteroppgaven min. Mye av det jeg skriver nedenfor er derfor hentet fra denne oppgaven.
I dag er det en økende trend og interesse for at kulturminner og kulturmiljø skal brukes som en ressurs i samfunnsutviklingen. En slik utvikling gir selvfølgelig en unik mulighet til å kunne bevisstgjøre og oppleve kulturminner, men gir samtidig utfordringer når det kommer til vernestrategier, tilrettelegging, bruk og samfunnsutvikling. Kulturarven brukes i dag som en ressurs for verdiskaping.
På bakgrunn av dette ble det i 2005 lansert et Verdiskapingsprogram av miljøvernministeren.
Parallelt med fokuset på kulturarv og samfunnsutvikling, har det også de senere årene vært større satsning på opprettholdelsen av små lokalsamfunn. Kulturarv og verdiskaping har vært sentrale tema innen dette. I verdiskapingsprogrammet står blant annet følgende:
"Kulturminner og kulturmiljø må i større grad tas i bruk for å utvikle levende lokalsamfunn og være ressurser for verdiskaping i næringslivet".Stortingsmelding nr. 16 2004-2005 følger også opp dette, hvor "Regjeringen vil at kulturminnene skal bevares som verdifulle ressurser og være med på å skape verdier i levende lokalsamfunn". I NOU 2002:1 står det følgende: " kulturminner og kulturmiljøer er viktige ressurser og verdier i lokalsamfunnet".
Spørsmålet her blir hvilke verdier det er som skal skapes? Kulturminner kan gi kunnskaps-, identitets- estetisk- og bruksverdi. Kulturminnene kan bidra til kulturell, sosial, miljømessig og økonomisk verdiskaping. Dessverre synes det i mange tilfeller å kun være den økonomiske biten som står i fokus.Et fokus som gir inntrykk av at kulturminners verdi kun kan måles gjennom den økonomiske verdien de produserer blir feil. Dette fører til at kulturminner ikke har egenverdi, og at de kun er viktige på grunn av deres potensial for å generere andre verdier. Det burde i større grad være kulturminnet selv, og de ikke-økonomiske verdiene som bør stå i fokus når det skal foretas verdivalg. Som argument overfor myndigheter og samfunnet generelt, brukes ofte argumentet at man må "se økonomien i det" for å ta vare på kulturarven. Hvis man i stedet bytter ut ordet økonomi med verdi, hadde man kanskje kunne tatt et steg i riktig retning.
I 1972 ble verdensarvkonvensjonen vedtatt i Norge. Formålet med konvensjonen er å "identifisere og sikre utvalgt kultur- og naturarv som er av fremstående, universell verdi og av betydning for menneskeheten". Verdien skal være sett fra et kunstnerisk, vitenskapelig, historisk eller estetisk synspunkt.
Landskapet på Røros domineres av spor fra istiden. Midt blant disse sporene ble landskapet raskt endret og preget da gruvedriften tok til på midten av 1600-tallet. Som et resultat av Røros Kobberverks virksomhet ble skogen utryddet, smeltehytter, veier, bebyggelse, transportanlegg, setre, kullmiler, taubaner, fløtingsanlegg, kraftstasjone, transportruter og etter hvert også tettstedet og jernbane ble anlagt. Alle disse enkeltelementene sammen med de sporene som fantes i landskapet fra før av samisk virksomhet og av slåtte- og seterbruk, gir i dag et helhetlig bilde av hvordan bergstaden Røros vokste fram og fungerte. Det unike med Røros i dag, er nettopp at bergstaden har bevart mye av det preget stedet ble gitt på 1600-, 1700- og 1800-tallet. Det er dette som gjør Røros til det spesielle kulturminnet det er. Dette var også bakgrunnen for at Røros i 1980 ble skrevet inn på UNESCOs liste over verdensarv.
Næringsliv og turistnæring ønsker seg altså uteservering i gata på Røros. "Gata" er de to handle og hovedgatene Storgata og Litjgata, eller Kjerkgata og Bergmannsgata. En uteservering kan synes uskyldig nok. Det er enkle elementer som enkelt kan la seg flytte. I tillegg er det et reversibelt tiltak. Selvfølgelig er det fristende å kunne tilby turister og fastboende en uteservering på Røros. Men må det skje midt i kjernen for verdensarven? Må det skje det det året rundt tas utallige foto, nettopp fordi området er spesielt? Ved å tillate én ting, hva blir det neste?
I 2008 utarbeidet ECON Pöyry flere forskningsrapporter. De tok for seg tema som:
- Kulturminnenes betydning for bedriftene på Røros
- Økonomiske ringvirkninger av kulturminnene på Røros
- Turister på Røros
Felles for disse rapportene er at de alle peker på forholdet mellom økonomi og kulturminner i et samfunn. ECON kom fram til at Røros egentlig er et lite egnet sted for turisme, på bakgrunn av isolert beliggenhet og begrensede kommunikasjoner. Dette førte til en konklusjon om at det etter all sannsynlighet er kulturminnene som er områdets trekkplaster. De kartla også turistert motiv for å besøke Røros, og om denne hadde sammenheng med verdensarvstatusen.
Rapportenes konklusjon viste at hele 60,5% av turistene som valgte Røros som turistmål, gjorde det på bakgrunn av at "Røros var et historisk interessant sted". Ulike besøkelsesgrupper ble også evaluert, hvor det blant annet kom fram at 40 % av konferansegjestene kan tilskrives kulturminnene. Blant campingturistene var prosentandelen hele 75 %. Blant hytteturister, som både omfatter 1) de som overnatter på fjellhytter eller pensjonat, 2) de som har privat innkvartering og 3) de som leier enten leilighet, hytte eller hus, var det 59 % som valgte Røros fordi det er et historisk interessant sted. Blant dagsturister var andelen 55 %.
Selv om uteservering vil komme turister til gode, er det også med på å ødelegge det inntrykket og de verdiene som trekker dem til Røros i utgangspunktet. Det er også med på å kommersialisere Røros. Selv om det materielle fortsatt fins bak fasaden (uteservering), skal man være forsiktig med å ødelegge det visuelle intrykket. Turistene har kommet til Røros før det ble uteservering, og kanskje kommer de nettopp fordi Røros representerer noe spesielt og unikt, og ikke det vanlige gatebildet man får over alt ellers? Det er uten tvil viktig med samfunnsutvikling og at Røros ikke skal bli en kunstig kulisse, men det er også viktig med en respekt for, og en forståelse av de verdiene man sitter på. Det er også viktig at næringsliv og turisme ikke sager av den grenen de selv sitter på og nødvendigvis er avhengig av.
Kilder:
- NOU. Fortid former framtid. Utfordringer i en ny kulturminnepolitikk. 2002: 1. Oslo.
- St.meld. nr. 16. Leve med kulturminner. 2004-2005. Oslo.
- Fjose, Sveinung og Einar Bowitz: ECON. Økonomiske ringvirkninger av kulturminner på Røros.Arbeidsnotat 2008-005. Oslo.
- Ibenholdt, Karin: ECON. Kulturminnenes betydning for bedriftene på Røros. Arbeidsnotat 2008-009. Oslo.
- Riksantikvaren: Programnotat 070406.
- Hånes, Andrea. Fenomenet verdensarv- belyst ved eksempelet Røros Bergstad og Circumferensen. 2010. Trondheim. Masteroppgave i kulturminneforvaltning.
torsdag 4. juni 2015
tirsdag 5. mai 2015
Holstvollen - tap av et viktig kulturminne i bymarka
I dag hadde jeg en nydelig tur sammen med mine foreldre og de to firbente i bymarka. Det må vel kunne sies at vi alle tre kanskje kjenner bymarka over gjennomsnittet godt, og at vi bruker den så ofte vi får det til.
Det finnes mange fine perler i Trondheims bymark, og turen i dag gikk til en av disse. Stedet kan fortsatt sies å være en perle, skjønt bygningene lider en annen skjebne.
I 1721 ble det ryddet og bygd en utmarksplass nordvest for Holstdammen mellom Tømmerdalen og Trolla. Byggherre var rådmann Lorentz Hansen Holst. Han anla et sagbruk ved Trollabekken og demte opp Holstdammen for å sikre bruket jevn vanntilførsel. Våningshuset på gården antas å være oppført i andre halvdel av 1800-tallet, mens resten av bygningsmassen trolig er fra 1920-1930. Eiendommen er på hele 600 dekar. Stedet har hatt mange festere gjennom årenes løp, og de siste som satt med gården var Nikoline Johanne og Josef Marius Holstvold. Disse hadde ingen arvinger, da begge deres barn dessverre døde som ung. I 1971 overtok Trondheim kommune eiendommen, og det var starten på forfallet.
Det som en gang var en av bymarkas største gårder, er i dag i betydelig grad preget av forfall og hærverk. Det har vært gjort flere forsøk på å redde eiendommen fra flere hold i løpet av de siste årene, uten hell. Kommunen har gjort flere forsøk på å selge eiendommen, men det kan virke som dette kun er et spill for galleriet, da de har satt føringer som ikke er forenelig med det å skulle eie/drive en slik plass.
I 2005 ønsket arkeologistudenter å kjøpe gården for å bruke den til å vise gamle håndverksteknikker og tidligere tiders levesett. I 2009 ønsket ei dame med nære relasjoner til stedet å drive gården som et aktivitetssenter med ulike tilbud som kafé, kurs og kjøring med hest og hund. I begge tilfeller gjorde kommunens begrensninger sitt til at planene ikke ble noe av. Trondheim kommune har ikke ville gitt adgang til at det kan kjøres inn til eiendommen salg til privatpersoner var uaktuelt og de aktuelle kjøpernes ønske om bruk for eiendommen var ikke forenelig med kommunens syn på bruk av bymarka.
Jeg er opptatt av at bymarka skal "skånes" for utbygging og for unødvendig motorferdsel, men her ser jeg ikke hvordan Trondheim kommunes argument kan holde mål. Det går allerede bilvei helt innerst i Tømmerdalen. Mange steder i bymarka er det i tillegg kafédrift og servering, blant annet på Damhaugen og Lavollen. Damhaugen ligger til opplysning vel en kilometer fra Holstvolden. Hvorfor kan man tillate aktiviteter på noen steder, men ikke på andre?
Ikke langt unna Holstvolden finner vi gården Tømmerdal nordre. Denne gården ble i 1991 solgt til en privat familie, som attpåtil får kjøre helt fram. Hvorfor er det ikke et problem å kjøre hit?
Kulturminner som ikke faller inn under betegnelsen automatisk fredet, kalles nyere tids kulturminner. Disse har ikke formelt vern i form av lovverk, men kan likevel ha stor verdi. Jeg gjengir nedenfor et avsnitt jeg skrev i en presentasjon av et kulturminne, mens jeg arbeidet for Norsk Kulturminnefond på Røros:
"Begrepet nyere tids kulturminner er vidt og kan omfatte det aller meste. Et kulturminne er ikke bare det vi fysisk ser med øynene våre. Oppfattelsen av et kulturminne skjer like mye gjennom våre øvrige sanser. Vi kan ikke, og skal heller ikke, ta vare på alt. Vi må derfor definere hvilke kulturminner som har verdi, og hvilke verdier det er snakk om. Det er myndighetene som har det overordnede ansvaret for å prioritere hva som er verdifullt og hva som skal tas vare på, men vi har alle et ansvar når det gjelder å ta vare på kulturminner. Prioriterte kulturminner vil til enhver tid gjenspeile tankesettet og meningene til de som bestemmer. Hvilke verdier som tillegges det respektive kulturminnet varierer ut i fra hvem som gjør vurderingene. Til tross for at man har vernekriterier å gå etter, vil det være vår egen forståelse, identitet og assosiasjon som definerer verdiene. Problemet er at et kulturminne ikke nødvendigvis er entydig. De kan ha forskjellig meningsinnhold og ulik betydning for forskjellige grupper og for den enkelte".
Holstvollen har av kommunen blitt anbefalt revet og tilbakeført som naturområde. Grøntareal med benker og grill skal opparbeides. Gården skal huskes gjennom informasjonstavler.
Bymarka har vært brukt av mennesket gjennom århundrer. Å føre området "tilbake" som naturområde gir ingen mening. Bymarka er ikke urørt, og alle tiders historier fortjener å bli "hørt". Informasjonstavler kan aldri erstatte de fysiske sporene i landskapet. Historien blir fattig hvis man ikke har fysiske element til å illustrere den. Bymarka trenger gårder som Holstvollen for å kunne fortelle historien.
Det er fryktelig trist å se den forfatningen Holstvollen i dag er i. Knuste ruter, søppel, hærverk og en spøkelsesaktig stemning er dessverre realiteten. Man kan fortsatt klare å forestille seg den roen og det inntrykket denne gården en gang må ha gitt, men i dag er det dessverre mangelen på respekt som føles sterkest her.
Til dette innlegget føler jeg at Ivar Aasens kloke ord bør få avslutte:
Kilder:
http://www.adressa.no/pluss/nyheter/article10266673.ece
http://www.adressa.no/meninger/article1560623.ece
http://www.kulturminnefondet.no/content/1346391686/Sjobu-og-trelastlager-i-Litlebergen-Meland-Hordaland
Det finnes mange fine perler i Trondheims bymark, og turen i dag gikk til en av disse. Stedet kan fortsatt sies å være en perle, skjønt bygningene lider en annen skjebne.
I 1721 ble det ryddet og bygd en utmarksplass nordvest for Holstdammen mellom Tømmerdalen og Trolla. Byggherre var rådmann Lorentz Hansen Holst. Han anla et sagbruk ved Trollabekken og demte opp Holstdammen for å sikre bruket jevn vanntilførsel. Våningshuset på gården antas å være oppført i andre halvdel av 1800-tallet, mens resten av bygningsmassen trolig er fra 1920-1930. Eiendommen er på hele 600 dekar. Stedet har hatt mange festere gjennom årenes løp, og de siste som satt med gården var Nikoline Johanne og Josef Marius Holstvold. Disse hadde ingen arvinger, da begge deres barn dessverre døde som ung. I 1971 overtok Trondheim kommune eiendommen, og det var starten på forfallet.
Det som en gang var en av bymarkas største gårder, er i dag i betydelig grad preget av forfall og hærverk. Det har vært gjort flere forsøk på å redde eiendommen fra flere hold i løpet av de siste årene, uten hell. Kommunen har gjort flere forsøk på å selge eiendommen, men det kan virke som dette kun er et spill for galleriet, da de har satt føringer som ikke er forenelig med det å skulle eie/drive en slik plass.
I 2005 ønsket arkeologistudenter å kjøpe gården for å bruke den til å vise gamle håndverksteknikker og tidligere tiders levesett. I 2009 ønsket ei dame med nære relasjoner til stedet å drive gården som et aktivitetssenter med ulike tilbud som kafé, kurs og kjøring med hest og hund. I begge tilfeller gjorde kommunens begrensninger sitt til at planene ikke ble noe av. Trondheim kommune har ikke ville gitt adgang til at det kan kjøres inn til eiendommen salg til privatpersoner var uaktuelt og de aktuelle kjøpernes ønske om bruk for eiendommen var ikke forenelig med kommunens syn på bruk av bymarka.
Jeg er opptatt av at bymarka skal "skånes" for utbygging og for unødvendig motorferdsel, men her ser jeg ikke hvordan Trondheim kommunes argument kan holde mål. Det går allerede bilvei helt innerst i Tømmerdalen. Mange steder i bymarka er det i tillegg kafédrift og servering, blant annet på Damhaugen og Lavollen. Damhaugen ligger til opplysning vel en kilometer fra Holstvolden. Hvorfor kan man tillate aktiviteter på noen steder, men ikke på andre?
Ikke langt unna Holstvolden finner vi gården Tømmerdal nordre. Denne gården ble i 1991 solgt til en privat familie, som attpåtil får kjøre helt fram. Hvorfor er det ikke et problem å kjøre hit?
Kulturminner som ikke faller inn under betegnelsen automatisk fredet, kalles nyere tids kulturminner. Disse har ikke formelt vern i form av lovverk, men kan likevel ha stor verdi. Jeg gjengir nedenfor et avsnitt jeg skrev i en presentasjon av et kulturminne, mens jeg arbeidet for Norsk Kulturminnefond på Røros:
"Begrepet nyere tids kulturminner er vidt og kan omfatte det aller meste. Et kulturminne er ikke bare det vi fysisk ser med øynene våre. Oppfattelsen av et kulturminne skjer like mye gjennom våre øvrige sanser. Vi kan ikke, og skal heller ikke, ta vare på alt. Vi må derfor definere hvilke kulturminner som har verdi, og hvilke verdier det er snakk om. Det er myndighetene som har det overordnede ansvaret for å prioritere hva som er verdifullt og hva som skal tas vare på, men vi har alle et ansvar når det gjelder å ta vare på kulturminner. Prioriterte kulturminner vil til enhver tid gjenspeile tankesettet og meningene til de som bestemmer. Hvilke verdier som tillegges det respektive kulturminnet varierer ut i fra hvem som gjør vurderingene. Til tross for at man har vernekriterier å gå etter, vil det være vår egen forståelse, identitet og assosiasjon som definerer verdiene. Problemet er at et kulturminne ikke nødvendigvis er entydig. De kan ha forskjellig meningsinnhold og ulik betydning for forskjellige grupper og for den enkelte".
Holstvollen har av kommunen blitt anbefalt revet og tilbakeført som naturområde. Grøntareal med benker og grill skal opparbeides. Gården skal huskes gjennom informasjonstavler.
Bymarka har vært brukt av mennesket gjennom århundrer. Å føre området "tilbake" som naturområde gir ingen mening. Bymarka er ikke urørt, og alle tiders historier fortjener å bli "hørt". Informasjonstavler kan aldri erstatte de fysiske sporene i landskapet. Historien blir fattig hvis man ikke har fysiske element til å illustrere den. Bymarka trenger gårder som Holstvollen for å kunne fortelle historien.
Det er fryktelig trist å se den forfatningen Holstvollen i dag er i. Knuste ruter, søppel, hærverk og en spøkelsesaktig stemning er dessverre realiteten. Man kan fortsatt klare å forestille seg den roen og det inntrykket denne gården en gang må ha gitt, men i dag er det dessverre mangelen på respekt som føles sterkest her.
Til dette innlegget føler jeg at Ivar Aasens kloke ord bør få avslutte:
Lat oss ikkje forfedrane gløyma
Under alt som me venda og snu;
For dei gav oss ein arv til å gøyma,
Han er større enn mange vil tru.
Kilder:
http://www.adressa.no/pluss/nyheter/article10266673.ece
http://www.adressa.no/meninger/article1560623.ece
http://www.kulturminnefondet.no/content/1346391686/Sjobu-og-trelastlager-i-Litlebergen-Meland-Hordaland
tirsdag 28. april 2015
Kulturminneforvalter?
Bloggens første innlegg er et hjertesukk for en aksept av studiet kulturminneforvaltning.
Interessen for gamle ting og det som går under betegnelsen kulturminner har nok alltid vært tilstede hos meg. Sannsynligheten for at jeg fikk det inn med morsmelka er nok ganske stor, da mine foreldre begge er over gjennomsnittet interessert i historie, kulturminner og kulturarv. Da jeg var yngre var det ikke like populært og skulle interessere seg for alt som var så gammelt, men da jeg som 19-åring skulle søke studier etter endt årsstudium i psykologi (som ikke fristet å fortsette med) oppdaget jeg noe interessant.
Jeg hadde på dette tidspunktet vurdert å søke arkeologi eller historie, men mens jeg satt og leste på NTNU's nettsider oppdaget jeg plutselig et studium jeg ikke ante at fantes, nemlig kulturminneforvaltning. Jo mer jeg leste, jo mer perfekt virket det. I dette studiet fikk man jo virkelig det beste fra flere verdener. Studiet er bygd opp med fag som omfatter blant annet historie, arkeologi, geografi, kulturminnerett, bygningsvern, arkitektur og museologi. I tillegg er det innlagt hospitering hos relevante institusjoner både på bacehlor- og masternivå. For mer om studiet, se denne linken.
Både gjennom mine arbeidserfaringer og jobbsøking har jeg flere ganger fått høre at vi "kulturminneforvaltere" ikke egner oss like godt i forskjellige typer jobber, fordi vi ikke har en spesialisering på linje med arkeologer, arkitekter eller historikere. Eller enda verre; jeg har fått hørt at jeg har "valgt feil" utdanning. "Alle" vet hva en arkitekt gjør, men få vet hva en kulturminneforvalter kan gjøre. Når jeg sier hva jeg er utdannet som har jeg flere enn én gang blitt møtt med "kulturhvafornåsadu?".
Hvis vi tar arkitekter som eksempel. Ingen tvil om at disse er dyktige på alt som har med bygninger og bygningstekniske spesifikasjoner å gjøre. Jeg skulle selv ønske at vi lærte mer slikt da jeg studerte. Men når man arbeider innen fagfeltet kulturminneforvaltning har man å gjøre med så mye mer enn bare stående bygninger. Lovverk, forskjellen på før- og etterreformatoriske kulturminner, verneideologi og en forståelse for landskap og tilpasninger. Alt dette får vi opplæring i. Jeg kan ikke forstå at vi som har en så bred innfallsvinkel til et sammensatt og stort fagfelt ikke skal kunne sidestilles med andre og mer etablerte yrkesgrupper.
Kanskje trenger yrkesretningen tid på å bli etablert og på å få aksept. Man kan i alle fall håpe at trenden en dag snur :)
Interessen for gamle ting og det som går under betegnelsen kulturminner har nok alltid vært tilstede hos meg. Sannsynligheten for at jeg fikk det inn med morsmelka er nok ganske stor, da mine foreldre begge er over gjennomsnittet interessert i historie, kulturminner og kulturarv. Da jeg var yngre var det ikke like populært og skulle interessere seg for alt som var så gammelt, men da jeg som 19-åring skulle søke studier etter endt årsstudium i psykologi (som ikke fristet å fortsette med) oppdaget jeg noe interessant.
Jeg hadde på dette tidspunktet vurdert å søke arkeologi eller historie, men mens jeg satt og leste på NTNU's nettsider oppdaget jeg plutselig et studium jeg ikke ante at fantes, nemlig kulturminneforvaltning. Jo mer jeg leste, jo mer perfekt virket det. I dette studiet fikk man jo virkelig det beste fra flere verdener. Studiet er bygd opp med fag som omfatter blant annet historie, arkeologi, geografi, kulturminnerett, bygningsvern, arkitektur og museologi. I tillegg er det innlagt hospitering hos relevante institusjoner både på bacehlor- og masternivå. For mer om studiet, se denne linken.
Både gjennom mine arbeidserfaringer og jobbsøking har jeg flere ganger fått høre at vi "kulturminneforvaltere" ikke egner oss like godt i forskjellige typer jobber, fordi vi ikke har en spesialisering på linje med arkeologer, arkitekter eller historikere. Eller enda verre; jeg har fått hørt at jeg har "valgt feil" utdanning. "Alle" vet hva en arkitekt gjør, men få vet hva en kulturminneforvalter kan gjøre. Når jeg sier hva jeg er utdannet som har jeg flere enn én gang blitt møtt med "kulturhvafornåsadu?".
Hvis vi tar arkitekter som eksempel. Ingen tvil om at disse er dyktige på alt som har med bygninger og bygningstekniske spesifikasjoner å gjøre. Jeg skulle selv ønske at vi lærte mer slikt da jeg studerte. Men når man arbeider innen fagfeltet kulturminneforvaltning har man å gjøre med så mye mer enn bare stående bygninger. Lovverk, forskjellen på før- og etterreformatoriske kulturminner, verneideologi og en forståelse for landskap og tilpasninger. Alt dette får vi opplæring i. Jeg kan ikke forstå at vi som har en så bred innfallsvinkel til et sammensatt og stort fagfelt ikke skal kunne sidestilles med andre og mer etablerte yrkesgrupper.
Kanskje trenger yrkesretningen tid på å bli etablert og på å få aksept. Man kan i alle fall håpe at trenden en dag snur :)
Abonner på:
Kommentarer (Atom)