Bloggens første innlegg er et hjertesukk for en aksept av studiet kulturminneforvaltning.
Interessen for gamle ting og det som går under betegnelsen kulturminner har nok alltid vært tilstede hos meg. Sannsynligheten for at jeg fikk det inn med morsmelka er nok ganske stor, da mine foreldre begge er over gjennomsnittet interessert i historie, kulturminner og kulturarv. Da jeg var yngre var det ikke like populært og skulle interessere seg for alt som var så gammelt, men da jeg som 19-åring skulle søke studier etter endt årsstudium i psykologi (som ikke fristet å fortsette med) oppdaget jeg noe interessant.
Jeg hadde på dette tidspunktet vurdert å søke arkeologi eller historie, men mens jeg satt og leste på NTNU's nettsider oppdaget jeg plutselig et studium jeg ikke ante at fantes, nemlig kulturminneforvaltning. Jo mer jeg leste, jo mer perfekt virket det. I dette studiet fikk man jo virkelig det beste fra flere verdener. Studiet er bygd opp med fag som omfatter blant annet historie, arkeologi, geografi, kulturminnerett, bygningsvern, arkitektur og museologi. I tillegg er det innlagt hospitering hos relevante institusjoner både på bacehlor- og masternivå. For mer om studiet, se denne linken.
Både gjennom mine arbeidserfaringer og jobbsøking har jeg flere ganger fått høre at vi "kulturminneforvaltere" ikke egner oss like godt i forskjellige typer jobber, fordi vi ikke har en spesialisering på linje med arkeologer, arkitekter eller historikere. Eller enda verre; jeg har fått hørt at jeg har "valgt feil" utdanning. "Alle" vet hva en arkitekt gjør, men få vet hva en kulturminneforvalter kan gjøre. Når jeg sier hva jeg er utdannet som har jeg flere enn én gang blitt møtt med "kulturhvafornåsadu?".
Hvis vi tar arkitekter som eksempel. Ingen tvil om at disse er dyktige på alt som har med bygninger og bygningstekniske spesifikasjoner å gjøre. Jeg skulle selv ønske at vi lærte mer slikt da jeg studerte. Men når man arbeider innen fagfeltet kulturminneforvaltning har man å gjøre med så mye mer enn bare stående bygninger. Lovverk, forskjellen på før- og etterreformatoriske kulturminner, verneideologi og en forståelse for landskap og tilpasninger. Alt dette får vi opplæring i. Jeg kan ikke forstå at vi som har en så bred innfallsvinkel til et sammensatt og stort fagfelt ikke skal kunne sidestilles med andre og mer etablerte yrkesgrupper.
Kanskje trenger yrkesretningen tid på å bli etablert og på å få aksept. Man kan i alle fall håpe at trenden en dag snur :)
