Hollvollen - istandsetting del 1

I forrige innlegg fortalte jeg om hvordan det gikk til at setra på Hollvollen skal settes i stand.

Tilstandsrapporten utarbeidet av Bygningsvernsenteret ved Rørosmuseet sa at seterhusets tømmerkonstruksjon viste store skjevheter. Den tørrmurte natursteinsmuren hadde noe setningsskader. Tømmeret hadde også en del råte, særlig i bunnsviller og rundt vinduer samt noe i taktroa.

Bygningsvernsenteret ble engasjert til å gjøre istandsettingsarbeidet, og på bakgrunn av rapporten, ble det bestemt at bygningen skulle demonteres og fraktes til Røros. Der kan arbeidet foregå vinters tid. November 2015 ble bygningen merket og tatt ned, samt fraktet til Bygningsvernsenterets lokaler på Røros.

Tilskudd er gitt til fjerning av vegetasjon og demontering av tømmerkassen. Det er også gitt tilskudd til utskifting av råteskadet tømmer og tro, og til restaurering av vinduer. Det er en selvfølge ved slike tilskudd at arbeidene skjer etter antikvariske prinsipper, med samme type materialer og håndverksteknikker som tidligere brukt og at det gjøres så få utskiftinger som mulig. Fordelen med å bruke Bygningsvernsenteret er at disse kan jobben sin. Alt blir gjort på best mulig måte, og vi som oppdragsgivere slipper å overvåke arbeidet. 

Arbeidet med å sette i stand seterstua er nå i gang, og i dag tok vi turen til Røros for å se hvordan det hele så ut.

Stua var skjev

 

Mye råte i bunnsviller og under vindu. Dette er sørveggen

Sprekker mellom tømmerstokkene gjorde stua trekkfull

Kjelleren var tørr og fin. Dette er østveggen

Grunnmur og råte må utbedres

Nedenfor følger bilder etter vårt besøk på Røros i dag.

Det som er brukbart tas vare på

Ingen tvil om at en del av tømmeret var modent for utskifting

Lafteteknikk

Tømmeret hadde opprinnelig flere skjøter. Disse blir istandsatt slik de var

Sørveggen var den dårligste, og også der det må byttes flest stokker

Boreprøvene som fylkeskommunen tok, viste at tømmeret var furu. De nye stokkene som blir brukt i istandsettingen er også furu, hogd i Ålen. Etter at de begynte å bygge opp igjen setra, viste det seg at det tidligere har vært brukt runde stokker. På et eller annet tidspunkt har setra blitt tatt ned og laftet opp på nytt igjen, men da har stokkene blitt hogd. De nederste stokkene i sørveggen hadde tydeligvis blitt byttet også tidligere. Kanskje var det derfor de bestemte  seg for å ta den ned, og lafte den opp på nytt?

Arbeidet med setra fortsetter utover våren. Deretter skal den nok en gang demonteres og merkes, for så å settes opp igjen på samme plass på Hollvollen. Vi må bruke våren til å plukke omtrent 60 vedsekker med husmose (etasjemose), så her er det bare å sette i gang!

Hollvollen - historien om ei seterstue

Historien...

Fra gammelt av var områdene Holden, Nesvoll, Vongraven og Rugldalen setertrakter for gårdene i Ålen. Hollvollen er den eneste eiendommen som bærer Holdennavnet, og det er derfor mulig at den er en av de eldste setereiendommene i disse traktene.

Hollvollen var opprinnelig seter under gården Jensås, "Saksstuggu". Jensås har røtter tilbake til vikingtiden. Rundt 1600 var Jensås delt i tre gårder, og Sakse var brukeren i Saksstuggu. I 1722 ble gården solgt til partisipant(dvs. partseier) ved Røros Kobberverk, Bernt Møllmann og hans kone Abel Margrete. Setra fulgte selvsagt med på kjøpet. Hele eiendommen var på det tidspunktet odelsjord. 18. mai 1790 nevnes Hollvollen i en skjønnsforretning. Setervollen var da satt til 1/8 av verdien på  hele gården. I 1796 ble gården kjøpt tilbake av den gamle slekta.

I 1822 ble setervollen og et stykke av gårdens innmark fradelt hovedbruket ved skylddelingsforretning, og overdratt til Nils Iversen Jensås. Han var gift med Sofia Kristine Johannesdatter Borchgrevink. Hun var datter av hytteskriver ved Eidet smeltehytte, Johannes Borchgrevink. Nils Iversen Jensås var odelsgutt i Saksstuggu, men hans svigerfar Johannes, ville ikke at dattera skulle bli gårdkjerring på et stort bruk. Han kjøpte derfor gården Hammervollen til sin datter og svigersønn. Som vederlag for odelsretten i Saksstuggu, fikk Nils Hollvollen. Sofia var budeie på Hollvollen i 50 år. Dattera Ingeborg og hennes mann Jon Ellingsen overtok setra i 1868, men Ingeborg døde samme året. Jon satt med setra til 1872. Da var det 2 mål dyrka mark og 1 mål udyrka på setervollen.

Da Jon Ellingsen solgte i 1872, ble den gamle Hollvollen delt i to seterbruk. Ingebrigt Hansen Moan og Petronelle Olsdatter Kurås eide gården Moan. De kjøpte den gamle delen av setereiendommen. Den nedre delen av eiendommen ble fradelt og kjøpt av Ingebrigt Hansen og Marit Støvne. Denne delen fikk navnet Hammervollen. Historien forteller at Marit og Ingebrigt tok i bruk setra både sommer, høst og vinter, og at de bodde der nesten fram mot jul. Marit var budeie på denne setra i 49 år.

I 1914 ble det nok et eierskifte på Hollvollen. Marit var blitt enke og solgte til Einar Svendsen Skårdal og hans kone Gjertine f. Eggen. De eide gården Skårdal/Nytrøa og hadde seter på Skårdalsvollen ved Riasten. Fra gården til setra var det en reise på dårlige veier på rundt 10-12 timer. Hollvollen lå mye mer gunstig til enn Skårdalsvollen, og de kjøpte derfor denne. Setereiendommen ble etter hvert overtatt av datteren Berit Sofie og mannen Ingmar Vongraven. De setret på Hollvollen til med kyr, geiter og gris fram til 1956 da seterdrifta ble nedlagt. I 1969 overtok sønnen Einar Georg setereiendommen. I 2007 overtok Ingmar gården, og dermed også Hollvollen. Begge setervollene (både Hammervollen og Hollvollen) høstes i dag av Ingmar og fraktes hjem til gården.

 

Mitt første møte med "setra" som den kalles i dagligtale, var i 2010. Jeg holdt den gangen på å gjøre ferdig masteroppgaven min i kulturminneforvaltning. Jeg hadde ikke noe forhold til stedet, men både på grunn av studiet jeg gikk på, og fordi jeg personlig har oppriktig interesse for gamle bygninger, likte jeg umiddelbart den vesle stua. Personlig har jeg en ekstra forkjærlighet for setermiljøer, uvisst av hvilken grunn. Kanskje er det fordi jeg gjennom oppveksten ble tatt med i mange av landets flotte seterdaler av mine foreldre? :) I tiden etter jeg og Ingmar ble sammen, ble det flere ganger nevnt at det beste nok hadde vært å rive den gamle seterstua. Det er jo ofte sånn, at man selv ikke vet verdien av det man har. Det hører med til historien at omtrent bare 1/3 av den opprinnelige seterbygningen (bildet over) er det som står tilbake i dag. Resten måtte vike for et nyere hyttebygg, bygd inntil den gamle stua, på 1960/70-tallet. Den gangen var fokuset på kulturminner er helt annet enn hva det er i dag. Stuedelen som stod igjen, hadde gjennom årene blitt mer og mer medtatt, og stod der egentlig "bare til forfall". På grunn av forfallet var stua trekkfull, vann trakk inn og mus og andre skadedyr gjorde sitt til å bidra til at bruksverdien var svært liten. Stua ble derfor kun brukt som lager. Det var før Ingmar fant seg en kulturminneforvalter til samboer ;) Mange bygg kan se ut til å være "bare å rive", uten at det nødvendigvis er sant. Jeg anbefaler virkelig å søke etter Else "Sprossa" Rønnevig og Bjørkheimstølen. Når den bygningen lot seg sette i stand, er det meste mulig! :) ta en titt her!  Det tok litt tid å overbevise Ingmar om at det var håp også for Hollvollen, men etter at jeg fikk lurt ham med meg på foredrag med ovennevnte "Sprossa", ble overbevisningsarbeidet litt lettere. 

Ingen visste hvor gammel bygningene på Hollvollen egentlig var. Mitt første steg i en forhåpentlig istandsetting var derfor å ta kontakt med Sør-Trøndelag fylkeskommune. Et godt tips til eiere av gamle bygg, men som ikke vet nøyaktig hvor gammelt det er, er nettopp å kontakte fylkeskommunen. De foretar gratis dendrokronologisk datering av tømmeret. 

Stua var veldig skjev og i ferd med å tippe over mot siden

Hollvollen består av seterstua og et seterfjøs

 Høsten 2014 kom fylkeskommunen representert ved Hauke Haupts til Hollvollen. Dendrokronologiske årringsprøver ble tatt både av fjøset og seterstua. I fjøset var det flere bra stokker som ga fire boreprøver fra tømmeret. I seterstua var det mange dårlige og råtne stokker. I tilleg var det flere forsøk uten at det lyktes å få med prøve fra hele stokken. Til slutt ble det bare en prøve som ble god nok for datering. Da jeg arbeidet ved Norsk Kulturminnefond på Røros, fikk jeg flere av mine kollegaer til å se på bilder av setra, for en mulig datering. Det ble da anslått slutten av 17/starten av 1800-tallet. Da resultatet fra prøvene var klart, viste de at tømmeret i seterstua trolig var hugget vinteren 1741/42. Jeg skjønte at det var gammelt, men overraskelsen var likevel stor over at det var SÅ gammelt. Konklusjonen til fylkeskommunen var i alle fall klar: "seterbygningen på Hollvollen har høy grad av autentisitet og alder. Begge de historiske bygningene har grunnet sin kulturhistoriske formidlingsverdi som kulturminner høy verneverdi. De er en viktig og vesentlig del av det lokale seterlandskapet og kulturlandskapet". Det ble også sagt at byggemåten er svært typisk for slike historiske seteranlegg i regionen. Etter den uttalelsen ble det i alle fall ikke mer snakk om riving. Nå gjaldt det bare å søke tilskudd for istandsetting. På bakgrunn av dette trengte vi en tilstands- og tilstandsrapport med kostnadsoverslag. Det er viktig når man skal søke tilskudd at slike rapporter er gjort av noen mer erfaring med istandsetting av gamle bygninger. En av de beste på området er uten tvil Bygningsvernsenteret ved Rørosmuseet. Disse fikk en lovlig sen telefon av meg, og klarte utrolig nok å få rapporten ferdig i tide til at vi rakk søknadsfrister for tilskudd.

Forskning viser at så mye som 1% av den eldre bygningsmassen går tapt hvert år (Riksantikvaren). Tapet er alt for stort, og det er et nasjonalt mål at dette tapet skal reduseres. For "mannen i gata" kan det imidlertid virke uoverkommelig å vite hva man skal gjøre. Selv om man har lysten og motivasjonen for å ivareta gamle bygg, kan byråkratiet og jungelen  av krav, og mangel på informasjon gjøre at mange skrinlegger prosjekt før de egentlig har begynt. Det finnes tilskuddsordninger, for det aller meste innen kategorien kulturminner, bare man vet hvor og hvordan man skal søke. Selv om det har kommet flere sider som gir råd og veiledning (som for eksempel Bygg og Bevar), er det likevel vanskelig å vite i hvilken ende man skal begynne. Mange begynner kanskje med å kontakte kommunen. Dessverre er det alt for ofte mangelfull kulturminnefaglig kompetanse på kommunenivå. Dette gjenspeiler seg også i det tidligere nevnte tapet. Kommunen har etter plan og bygningsloven meldeplikt til fylkeskommune for bygninger eldre enn 1850, men et hus kan være verneverdig selv om det er yngre. Selv med meldeplikt, er ikke kommunen nødt til å følge fylkeskommunens anbefaling i f.eks en rivesak. Ifølge KOSTRA har bare 123 kommuner tilgang på kulturminnefaglig kompetanse. 

Etter at jeg jobbet 2 år ved Kulturminnefondet, sier det seg selv at jeg vet hvordan og hvor jeg kan søke tilskudd til et slikt prosjekt. Uten at det dermed var gitt at vi ville få søknader innvilget. Selv om jeg har erfaring og utdanning, tok det meg likevel mange, mange timer med papirarbeid for å få alle søknadene klare. Søknader ble sendt både til Stiftelsen Uni, Sør-Trøndelag fylkeskommune og Norsk Kulturminnefond. Veldig gledelig var det at vi mottok tilskudd fra alle sammen! 

Norsk Kulturminnefond krever minimum 30% egen finansiering i slike prosjekt. I tillegg består budsjettet av mange timer egeninnsats og bruk av egne materialer og redskap (traktor). Egeninnsats skal gjøres blant annet i form av plukking av mose til tetting av vegger, gjenoppbygging av grunnmur og bruk av traktor.

I neste innlegg vil det bli mer detaljer om hva som var "galt" med setra, og hva som må gjøres.

Røros - uteservering kontra vern?

Mandag 1. juni hadde lokalavisa for fjellregionen, Arbeidets Rett et innlegg hvor Marit Ose ikke fikk flertall i kommunestyret på Røros for å avslå søknaden om uteserveringpå fortauet ved Vertshuset i gata på Røros. Jeg må si meg enig med Ose's forslag, og hele saken satte meg rett tilbake til arbeidet med masteroppgaven min. Mye av det jeg skriver nedenfor er derfor hentet fra denne oppgaven.

I dag er det en økende trend og interesse for at kulturminner og kulturmiljø skal brukes som en ressurs i samfunnsutviklingen. En slik utvikling gir selvfølgelig en unik mulighet til å kunne bevisstgjøre og oppleve kulturminner, men gir samtidig utfordringer når det kommer til vernestrategier, tilrettelegging, bruk og samfunnsutvikling. Kulturarven brukes i dag som en ressurs for verdiskaping.

På bakgrunn av dette ble det i 2005 lansert et Verdiskapingsprogram av miljøvernministeren.

Parallelt med fokuset på kulturarv og samfunnsutvikling, har det også de senere årene vært større satsning på opprettholdelsen av små lokalsamfunn. Kulturarv og verdiskaping har vært sentrale tema innen dette. I verdiskapingsprogrammet står blant annet følgende:

"Kulturminner og kulturmiljø må i større grad tas i bruk for å utvikle levende lokalsamfunn og være ressurser for verdiskaping i næringslivet".Stortingsmelding nr. 16 2004-2005 følger også opp dette, hvor "Regjeringen vil at kulturminnene skal bevares som verdifulle ressurser og være med på å skape verdier i levende lokalsamfunn". I NOU 2002:1 står det følgende: " kulturminner og kulturmiljøer er viktige ressurser og verdier i lokalsamfunnet". 

Spørsmålet her blir hvilke verdier det er som skal skapes? Kulturminner kan gi kunnskaps-, identitets- estetisk- og bruksverdi. Kulturminnene kan bidra til kulturell, sosial, miljømessig og økonomisk verdiskaping. Dessverre synes det i mange tilfeller å kun være den økonomiske biten som står i fokus.Et fokus som gir inntrykk av at kulturminners verdi kun kan måles gjennom den økonomiske verdien de produserer blir feil. Dette fører til at kulturminner ikke har egenverdi, og at de kun er viktige på grunn av deres potensial for å generere andre verdier. Det burde i større grad være kulturminnet selv, og de ikke-økonomiske verdiene som bør stå i fokus når det skal foretas verdivalg. Som argument overfor myndigheter og samfunnet generelt, brukes ofte argumentet at man må "se økonomien i det" for å ta vare på kulturarven. Hvis man i stedet bytter ut ordet økonomi med verdi, hadde man kanskje kunne tatt et steg i riktig retning.

I 1972 ble verdensarvkonvensjonen vedtatt i Norge. Formålet med konvensjonen er å "identifisere og sikre utvalgt kultur- og naturarv som er av fremstående, universell verdi og av betydning for menneskeheten". Verdien skal være sett fra et kunstnerisk, vitenskapelig, historisk eller estetisk synspunkt.

Landskapet på Røros domineres av spor fra istiden. Midt blant disse sporene ble landskapet raskt endret og preget da gruvedriften tok til på midten av 1600-tallet. Som et resultat av Røros Kobberverks virksomhet ble skogen utryddet, smeltehytter, veier, bebyggelse, transportanlegg, setre, kullmiler, taubaner, fløtingsanlegg, kraftstasjone, transportruter og etter hvert også tettstedet og jernbane ble anlagt. Alle disse enkeltelementene sammen med de sporene som fantes i landskapet fra før av samisk virksomhet og av slåtte- og seterbruk, gir i dag et helhetlig bilde av hvordan bergstaden Røros vokste fram og fungerte. Det unike med Røros i dag, er nettopp at bergstaden har bevart mye av det preget stedet ble gitt på 1600-, 1700- og 1800-tallet. Det er dette som gjør Røros til det spesielle kulturminnet det er. Dette var også bakgrunnen for at Røros i 1980 ble skrevet inn på UNESCOs liste over verdensarv.

Næringsliv og turistnæring ønsker seg altså uteservering i gata på Røros. "Gata" er de to handle og hovedgatene Storgata og Litjgata, eller Kjerkgata og Bergmannsgata. En uteservering kan synes uskyldig nok. Det er enkle elementer som enkelt kan la seg flytte. I tillegg er det et reversibelt tiltak. Selvfølgelig er det fristende å kunne tilby turister og fastboende en uteservering på Røros. Men må det skje midt i kjernen for verdensarven? Må det skje det det året rundt tas utallige foto, nettopp fordi området er spesielt? Ved å tillate én ting, hva blir det neste?

I 2008 utarbeidet ECON Pöyry flere forskningsrapporter. De tok for seg tema som:

- Kulturminnenes betydning for bedriftene på Røros
- Økonomiske ringvirkninger av kulturminnene på Røros
- Turister på Røros

Felles for disse rapportene er at de alle peker på forholdet mellom økonomi og kulturminner i et samfunn. ECON kom fram til at Røros egentlig er et lite egnet sted for turisme, på bakgrunn av isolert beliggenhet og begrensede kommunikasjoner. Dette førte til en konklusjon om at det etter all sannsynlighet er kulturminnene som er områdets trekkplaster. De kartla også turistert motiv for å besøke Røros, og om denne hadde sammenheng med verdensarvstatusen.

Rapportenes konklusjon viste at hele 60,5% av turistene som valgte Røros som turistmål, gjorde det på bakgrunn av at "Røros var et historisk interessant sted". Ulike besøkelsesgrupper ble også evaluert, hvor det blant annet kom fram at 40 % av konferansegjestene kan tilskrives kulturminnene. Blant campingturistene var prosentandelen hele 75 %. Blant hytteturister, som både omfatter 1) de som overnatter på fjellhytter eller pensjonat, 2) de som har privat innkvartering og 3) de som leier enten leilighet, hytte eller hus, var det 59 % som valgte Røros fordi det er et historisk interessant sted. Blant dagsturister var andelen 55 %.

Selv om uteservering vil komme turister til gode, er det også med på å ødelegge det inntrykket og de verdiene som trekker dem til Røros i utgangspunktet. Det er også med på å kommersialisere Røros. Selv om det materielle fortsatt fins bak fasaden (uteservering), skal man være forsiktig med å ødelegge det visuelle intrykket. Turistene har kommet til Røros før det ble uteservering, og kanskje kommer de nettopp fordi Røros representerer noe spesielt og unikt, og ikke det vanlige gatebildet man får over alt ellers? Det er uten tvil viktig med samfunnsutvikling og at Røros ikke skal bli en kunstig kulisse, men det er også viktig med en respekt for, og en forståelse av de verdiene man sitter på. Det er også viktig at næringsliv og turisme ikke sager av den grenen de selv sitter på og nødvendigvis er avhengig av.

Kilder:
- NOU. Fortid former framtid. Utfordringer i en ny kulturminnepolitikk. 2002: 1. Oslo.
- St.meld. nr. 16. Leve med kulturminner. 2004-2005. Oslo.
- Fjose, Sveinung og Einar Bowitz: ECON. Økonomiske ringvirkninger av kulturminner på Røros.Arbeidsnotat 2008-005. Oslo.
- Ibenholdt, Karin: ECON. Kulturminnenes betydning for bedriftene på Røros. Arbeidsnotat 2008-009. Oslo.
- Riksantikvaren: Programnotat 070406.
- Hånes, Andrea. Fenomenet verdensarv- belyst ved eksempelet Røros Bergstad og Circumferensen. 2010. Trondheim. Masteroppgave i kulturminneforvaltning.

Holstvollen - tap av et viktig kulturminne i bymarka

I dag hadde jeg en nydelig tur sammen med mine foreldre og de to firbente i bymarka. Det må vel kunne sies at vi alle tre kanskje kjenner bymarka over gjennomsnittet godt, og at vi bruker den så ofte vi får det til.

Det finnes mange fine perler i Trondheims bymark, og turen i dag gikk til en av disse. Stedet kan fortsatt sies å være en perle, skjønt bygningene lider en annen skjebne.

I 1721 ble det ryddet og bygd en utmarksplass nordvest for Holstdammen mellom Tømmerdalen og Trolla. Byggherre var rådmann Lorentz Hansen Holst. Han anla et sagbruk ved Trollabekken og demte opp Holstdammen for å sikre bruket jevn vanntilførsel. Våningshuset på gården antas å være oppført i andre halvdel av 1800-tallet, mens resten av bygningsmassen trolig er fra 1920-1930. Eiendommen er på hele 600 dekar. Stedet har hatt mange festere gjennom årenes løp, og de siste som satt med gården var Nikoline Johanne og Josef Marius Holstvold. Disse hadde ingen arvinger, da begge deres barn dessverre døde som ung. I 1971 overtok Trondheim kommune eiendommen, og det var starten på forfallet.

Det som en gang var en av bymarkas største gårder, er i dag i betydelig grad preget av forfall og hærverk. Det har vært gjort flere forsøk på å redde eiendommen fra flere hold i løpet av de siste årene, uten hell. Kommunen har gjort flere forsøk på å selge eiendommen, men det kan virke som dette kun er et spill for galleriet, da de har satt føringer som ikke er forenelig med det å skulle eie/drive en slik plass.

I 2005 ønsket arkeologistudenter å kjøpe gården for å bruke den til å vise gamle håndverksteknikker og tidligere tiders levesett. I 2009 ønsket ei dame med nære relasjoner til stedet å drive gården som et aktivitetssenter med ulike tilbud som kafé, kurs og kjøring med hest og hund. I begge tilfeller gjorde kommunens begrensninger sitt til at planene ikke ble noe av. Trondheim kommune har ikke ville gitt adgang til at det kan kjøres inn til eiendommen salg til privatpersoner var uaktuelt og de aktuelle kjøpernes ønske om bruk for eiendommen var ikke forenelig med kommunens syn på bruk av bymarka.

Jeg er opptatt av at bymarka skal "skånes" for utbygging og for unødvendig motorferdsel, men her ser jeg ikke hvordan Trondheim kommunes argument kan holde mål. Det går allerede bilvei helt innerst i Tømmerdalen. Mange steder i bymarka er det i tillegg kafédrift og servering, blant annet på Damhaugen og Lavollen. Damhaugen ligger til opplysning vel en kilometer fra Holstvolden. Hvorfor kan man tillate aktiviteter på noen steder, men ikke på andre?

Ikke langt unna Holstvolden finner vi gården Tømmerdal nordre. Denne gården ble i 1991 solgt til en privat familie, som attpåtil får kjøre helt fram. Hvorfor er det ikke et problem å kjøre hit?


Kulturminner som ikke faller inn under betegnelsen automatisk fredet, kalles nyere tids kulturminner. Disse har ikke formelt vern i form av lovverk, men kan likevel ha stor verdi. Jeg gjengir nedenfor et avsnitt jeg skrev i en presentasjon av et kulturminne, mens jeg arbeidet for Norsk Kulturminnefond på Røros:

"Begrepet nyere tids kulturminner er vidt og kan omfatte det aller meste. Et kulturminne er ikke bare det vi fysisk ser med øynene våre. Oppfattelsen av et kulturminne skjer like mye gjennom våre øvrige sanser. Vi kan ikke, og skal heller ikke, ta vare på alt. Vi må derfor definere hvilke kulturminner som har verdi, og hvilke verdier det er snakk om. Det er myndighetene som har det overordnede ansvaret for å prioritere hva som er verdifullt og hva som skal tas vare på, men vi har alle et ansvar når det gjelder å ta vare på kulturminner. Prioriterte kulturminner vil til enhver tid gjenspeile tankesettet og meningene til de som bestemmer. Hvilke verdier som tillegges det respektive kulturminnet varierer ut i fra hvem som gjør vurderingene. Til tross for at man har vernekriterier å gå etter, vil det være vår egen forståelse, identitet og assosiasjon som definerer verdiene. Problemet er at et kulturminne ikke nødvendigvis er entydig. De kan ha forskjellig meningsinnhold og ulik betydning for forskjellige grupper og for den enkelte".

Holstvollen har av kommunen blitt anbefalt revet og tilbakeført som naturområde. Grøntareal med benker og grill skal opparbeides. Gården skal huskes gjennom informasjonstavler.

Bymarka har vært brukt av mennesket gjennom århundrer. Å føre området "tilbake" som naturområde gir ingen mening. Bymarka er ikke urørt, og alle tiders historier fortjener å bli "hørt". Informasjonstavler kan aldri erstatte de fysiske sporene i landskapet. Historien blir fattig hvis man ikke har fysiske element til å illustrere den. Bymarka trenger gårder som Holstvollen for å kunne fortelle historien.

Det er fryktelig trist å se den forfatningen Holstvollen i dag er i. Knuste ruter, søppel, hærverk og en spøkelsesaktig stemning er dessverre realiteten. Man kan fortsatt klare å forestille seg den roen og det inntrykket denne gården en gang må ha gitt, men i dag er det dessverre mangelen på respekt som føles sterkest her.


Til dette innlegget føler jeg at Ivar Aasens kloke ord bør få avslutte:

Lat oss ikkje forfedrane gløyma

Under alt som me venda og snu;

For dei gav oss ein arv til å gøyma,

Han er større enn mange vil tru.

Kilder:
http://www.adressa.no/pluss/nyheter/article10266673.ece
http://www.adressa.no/meninger/article1560623.ece
http://www.kulturminnefondet.no/content/1346391686/Sjobu-og-trelastlager-i-Litlebergen-Meland-Hordaland

Kulturminneforvalter?

Bloggens første innlegg er et hjertesukk for en aksept av studiet kulturminneforvaltning.

Interessen for gamle ting og det som går under betegnelsen kulturminner har nok alltid vært tilstede hos meg. Sannsynligheten for at jeg fikk det inn med morsmelka er nok ganske stor, da mine foreldre begge er over gjennomsnittet interessert i historie, kulturminner og kulturarv. Da jeg var yngre var det ikke like populært og skulle interessere seg for alt som var så gammelt, men da jeg som 19-åring skulle søke studier etter endt årsstudium i psykologi (som ikke fristet å fortsette med) oppdaget jeg noe interessant.

Jeg hadde på dette tidspunktet vurdert å søke arkeologi eller historie, men mens jeg satt og leste på NTNU's nettsider oppdaget jeg plutselig et studium jeg ikke ante at fantes, nemlig kulturminneforvaltning. Jo mer jeg leste, jo mer perfekt virket det. I dette studiet fikk man jo virkelig det beste fra flere verdener. Studiet er bygd opp med fag som omfatter blant annet historie, arkeologi, geografi, kulturminnerett, bygningsvern, arkitektur og museologi. I tillegg er det innlagt hospitering hos relevante institusjoner både på bacehlor- og masternivå. For mer om studiet, se denne linken.


Både gjennom mine arbeidserfaringer og jobbsøking har jeg flere ganger fått høre at vi "kulturminneforvaltere" ikke egner oss like godt i forskjellige typer jobber, fordi vi ikke har en spesialisering på linje med arkeologer, arkitekter eller historikere. Eller enda verre; jeg har fått hørt at jeg har "valgt feil" utdanning. "Alle" vet hva en arkitekt gjør, men få vet hva en kulturminneforvalter kan gjøre. Når jeg sier hva jeg er utdannet som har jeg flere enn én gang blitt møtt med "kulturhvafornåsadu?".

Hvis vi tar arkitekter som eksempel. Ingen tvil om at disse er dyktige på alt som har med bygninger og bygningstekniske spesifikasjoner å gjøre. Jeg skulle selv ønske at vi lærte mer slikt da jeg studerte. Men når man arbeider innen fagfeltet kulturminneforvaltning har man å gjøre med så mye mer enn bare stående bygninger. Lovverk, forskjellen på før- og etterreformatoriske kulturminner, verneideologi og en forståelse for landskap og tilpasninger. Alt dette får vi opplæring i. Jeg kan ikke forstå at vi som har en så bred innfallsvinkel til et sammensatt og stort fagfelt ikke skal kunne sidestilles med andre og mer etablerte yrkesgrupper.

Kanskje trenger yrkesretningen tid på å bli etablert og på å få aksept. Man kan i alle fall håpe at trenden en dag snur :)