Fra gammelt av var områdene Holden, Nesvoll, Vongraven og Rugldalen setertrakter for gårdene i Ålen. Hollvollen er den eneste eiendommen som bærer Holdennavnet, og det er derfor mulig at den er en av de eldste setereiendommene i disse traktene.
Hollvollen var opprinnelig seter under gården Jensås, "Saksstuggu". Jensås har røtter tilbake til vikingtiden. Rundt 1600 var Jensås delt i tre gårder, og Sakse var brukeren i Saksstuggu. I 1722 ble gården solgt til partisipant(dvs. partseier) ved Røros Kobberverk, Bernt Møllmann og hans kone Abel Margrete. Setra fulgte selvsagt med på kjøpet. Hele eiendommen var på det tidspunktet odelsjord. 18. mai 1790 nevnes Hollvollen i en skjønnsforretning. Setervollen var da satt til 1/8 av verdien på hele gården. I 1796 ble gården kjøpt tilbake av den gamle slekta.
I 1822 ble setervollen og et stykke av gårdens innmark fradelt hovedbruket ved skylddelingsforretning, og overdratt til Nils Iversen Jensås. Han var gift med Sofia Kristine Johannesdatter Borchgrevink. Hun var datter av hytteskriver ved Eidet smeltehytte, Johannes Borchgrevink. Nils Iversen Jensås var odelsgutt i Saksstuggu, men hans svigerfar Johannes, ville ikke at dattera skulle bli gårdkjerring på et stort bruk. Han kjøpte derfor gården Hammervollen til sin datter og svigersønn. Som vederlag for odelsretten i Saksstuggu, fikk Nils Hollvollen. Sofia var budeie på Hollvollen i 50 år. Dattera Ingeborg og hennes mann Jon Ellingsen overtok setra i 1868, men Ingeborg døde samme året. Jon satt med setra til 1872. Da var det 2 mål dyrka mark og 1 mål udyrka på setervollen.
Da Jon Ellingsen solgte i 1872, ble den gamle Hollvollen delt i to seterbruk. Ingebrigt Hansen Moan og Petronelle Olsdatter Kurås eide gården Moan. De kjøpte den gamle delen av setereiendommen. Den nedre delen av eiendommen ble fradelt og kjøpt av Ingebrigt Hansen og Marit Støvne. Denne delen fikk navnet Hammervollen. Historien forteller at Marit og Ingebrigt tok i bruk setra både sommer, høst og vinter, og at de bodde der nesten fram mot jul. Marit var budeie på denne setra i 49 år.
I 1914 ble det nok et eierskifte på Hollvollen. Marit var blitt enke og solgte til Einar Svendsen Skårdal og hans kone Gjertine f. Eggen. De eide gården Skårdal/Nytrøa og hadde seter på Skårdalsvollen ved Riasten. Fra gården til setra var det en reise på dårlige veier på rundt 10-12 timer. Hollvollen lå mye mer gunstig til enn Skårdalsvollen, og de kjøpte derfor denne. Setereiendommen ble etter hvert overtatt av datteren Berit Sofie og mannen Ingmar Vongraven. De setret på Hollvollen til med kyr, geiter og gris fram til 1956 da seterdrifta ble nedlagt. I 1969 overtok sønnen Einar Georg setereiendommen. I 2007 overtok Ingmar gården, og dermed også Hollvollen. Begge setervollene (både Hammervollen og Hollvollen) høstes i dag av Ingmar og fraktes hjem til gården.
Mitt første møte med "setra" som den kalles i dagligtale, var i 2010. Jeg holdt den gangen på å gjøre ferdig masteroppgaven min i kulturminneforvaltning. Jeg hadde ikke noe forhold til stedet, men både på grunn av studiet jeg gikk på, og fordi jeg personlig har oppriktig interesse for gamle bygninger, likte jeg umiddelbart den vesle stua. Personlig har jeg en ekstra forkjærlighet for setermiljøer, uvisst av hvilken grunn. Kanskje er det fordi jeg gjennom oppveksten ble tatt med i mange av landets flotte seterdaler av mine foreldre? :) I tiden etter jeg og Ingmar ble sammen, ble det flere ganger nevnt at det beste nok hadde vært å rive den gamle seterstua. Det er jo ofte sånn, at man selv ikke vet verdien av det man har. Det hører med til historien at omtrent bare 1/3 av den opprinnelige seterbygningen (bildet over) er det som står tilbake i dag. Resten måtte vike for et nyere hyttebygg, bygd inntil den gamle stua, på 1960/70-tallet. Den gangen var fokuset på kulturminner er helt annet enn hva det er i dag. Stuedelen som stod igjen, hadde gjennom årene blitt mer og mer medtatt, og stod der egentlig "bare til forfall". På grunn av forfallet var stua trekkfull, vann trakk inn og mus og andre skadedyr gjorde sitt til å bidra til at bruksverdien var svært liten. Stua ble derfor kun brukt som lager. Det var før Ingmar fant seg en kulturminneforvalter til samboer ;) Mange bygg kan se ut til å være "bare å rive", uten at det nødvendigvis er sant. Jeg anbefaler virkelig å søke etter Else "Sprossa" Rønnevig og Bjørkheimstølen. Når den bygningen lot seg sette i stand, er det meste mulig! :) ta en titt her! Det tok litt tid å overbevise Ingmar om at det var håp også for Hollvollen, men etter at jeg fikk lurt ham med meg på foredrag med ovennevnte "Sprossa", ble overbevisningsarbeidet litt lettere.
Ingen visste hvor gammel bygningene på Hollvollen egentlig var. Mitt første steg i en forhåpentlig istandsetting var derfor å ta kontakt med Sør-Trøndelag fylkeskommune. Et godt tips til eiere av gamle bygg, men som ikke vet nøyaktig hvor gammelt det er, er nettopp å kontakte fylkeskommunen. De foretar gratis dendrokronologisk datering av tømmeret.
 |
| Stua var veldig skjev og i ferd med å tippe over mot siden |
 |
| Hollvollen består av seterstua og et seterfjøs |
Høsten 2014 kom fylkeskommunen representert ved Hauke Haupts til Hollvollen. Dendrokronologiske årringsprøver ble tatt både av fjøset og seterstua. I fjøset var det flere bra stokker som ga fire boreprøver fra tømmeret. I seterstua var det mange dårlige og råtne stokker. I tilleg var det flere forsøk uten at det lyktes å få med prøve fra hele stokken. Til slutt ble det bare en prøve som ble god nok for datering. Da jeg arbeidet ved Norsk Kulturminnefond på Røros, fikk jeg flere av mine kollegaer til å se på bilder av setra, for en mulig datering. Det ble da anslått slutten av 17/starten av 1800-tallet. Da resultatet fra prøvene var klart, viste de at tømmeret i seterstua trolig var hugget vinteren 1741/42. Jeg skjønte at det var gammelt, men overraskelsen var likevel stor over at det var SÅ gammelt. Konklusjonen til fylkeskommunen var i alle fall klar: "seterbygningen på Hollvollen har høy grad av autentisitet og alder. Begge de historiske bygningene har grunnet sin kulturhistoriske formidlingsverdi som kulturminner høy verneverdi. De er en viktig og vesentlig del av det lokale seterlandskapet og kulturlandskapet". Det ble også sagt at byggemåten er svært typisk for slike historiske seteranlegg i regionen. Etter den uttalelsen ble det i alle fall ikke mer snakk om riving. Nå gjaldt det bare å søke tilskudd for istandsetting. På bakgrunn av dette trengte vi en tilstands- og tilstandsrapport med kostnadsoverslag. Det er viktig når man skal søke tilskudd at slike rapporter er gjort av noen mer erfaring med istandsetting av gamle bygninger. En av de beste på området er uten tvil Bygningsvernsenteret ved Rørosmuseet. Disse fikk en lovlig sen telefon av meg, og klarte utrolig nok å få rapporten ferdig i tide til at vi rakk søknadsfrister for tilskudd.
Forskning viser at så mye som 1% av den eldre bygningsmassen går tapt hvert år (Riksantikvaren). Tapet er alt for stort, og det er et nasjonalt mål at dette tapet skal reduseres. For "mannen i gata" kan det imidlertid virke uoverkommelig å vite hva man skal gjøre. Selv om man har lysten og motivasjonen for å ivareta gamle bygg, kan byråkratiet og jungelen av krav, og mangel på informasjon gjøre at mange skrinlegger prosjekt før de egentlig har begynt. Det finnes tilskuddsordninger, for det aller meste innen kategorien kulturminner, bare man vet hvor og hvordan man skal søke. Selv om det har kommet flere sider som gir råd og veiledning (som for eksempel Bygg og Bevar), er det likevel vanskelig å vite i hvilken ende man skal begynne. Mange begynner kanskje med å kontakte kommunen. Dessverre er det alt for ofte mangelfull kulturminnefaglig kompetanse på kommunenivå. Dette gjenspeiler seg også i det tidligere nevnte tapet. Kommunen har etter plan og bygningsloven meldeplikt til fylkeskommune for bygninger eldre enn 1850, men et hus kan være verneverdig selv om det er yngre. Selv med meldeplikt, er ikke kommunen nødt til å følge fylkeskommunens anbefaling i f.eks en rivesak. Ifølge KOSTRA har bare 123 kommuner tilgang på kulturminnefaglig kompetanse.
Etter at jeg jobbet 2 år ved Kulturminnefondet, sier det seg selv at jeg vet hvordan og hvor jeg kan søke tilskudd til et slikt prosjekt. Uten at det dermed var gitt at vi ville få søknader innvilget. Selv om jeg har erfaring og utdanning, tok det meg likevel mange, mange timer med papirarbeid for å få alle søknadene klare. Søknader ble sendt både til Stiftelsen Uni, Sør-Trøndelag fylkeskommune og Norsk Kulturminnefond. Veldig gledelig var det at vi mottok tilskudd fra alle sammen!
I neste innlegg vil det bli mer detaljer om hva som var "galt" med setra, og hva som må gjøres.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar